I denne artikkelen får du konkrete og ærlige råd for hvordan du kan støtte barnet ditt – uansett alder – på 17. mai. Enten du har en seksåring i barnetog eller en tenåring som helst vil farte rundt alene, handler det om å finne balansen mellom struktur, tilstedeværelse og realistiske forventninger.

Foreldrerollen på 17. mai – enten barnet ditt er 6 eller 16

Det er en dag full av forventninger. Fra små sko som skal knyttes og sløyfer som skal sitte rett – til tenåringer som helst vil forsvinne ut døren før noen rekker å spørre hvor de skal. I alt dette: deg, som prøver å være alt – samtidig.

Hvis du kjenner deg igjen i følelsen av å skulle holde i trådene uten å miste deg selv, er dette til deg. Her får du ingen fasit. Bare påminnelser du kan lene deg på – som faktisk kan gjøre en forskjell.

Hvem trenger hva – og når?

Det er lett å tenke at struktur først og fremst er noe de små trenger. Men sannheten er at også tenåringer – og voksne – har behov for forutsigbarhet. Ikke for å bli kontrollert, men for å føle seg trygge i det som er løst.

Jo eldre barna blir, jo mer usynlig blir behovet. Men det er der likevel – i form av tydelighet, gjensidige avtaler og følelsen av at noen følger med, uten å henge over deg.

Prøv dette:

Før dagen begynner, ta en rolig prat. Ikke som en sjekkliste – men som en invitasjon:

• «Hva trenger du for at denne dagen skal bli god for deg?»

• «Skal vi bli enige om én ting vi sjekker inn på i løpet av dagen?»

• «Hva gjør vi hvis noe blir vanskelig?»

Når du viser at du vil forstå – ikke styre – møter du motvilje med tillit. Og da skjer det noe viktig.

Når følelsene tar over

Du har kanskje opplevd det – barnet som bryter sammen fordi isen veltet, eller tenåringen som knapt svarer og ser på deg som en distré turist. Det føles urettferdig, kanskje til og med sårende.

Men det er ikke deg det handler om. Ikke egentlig.

Bak sterke reaksjoner ligger ofte noe enkelt: overbelastning. Det er mye som skjer på kort tid. Lyd, folk, klær som strammer. Omgivelser som krever at man oppfører seg. Kroppen og hjernen går i høygir.

Gi barnet det du selv hadde trengt:

• Stillhet.

• Et pust.

• En voksen som ikke forsvinner, men heller ikke presser.

Bare det å si: «Det er helt greit å kjenne det sånn akkurat nå» kan være nok. For barn. Og for ungdom. Og for deg.

Ikke glem deg selv midt i toget

Du er ikke laget for å være påskrudd hele dagen. Likevel er det fort gjort å gå i den fella: smil på, sjekkliste i hodet, ansvar for stemning og logistikk.

Men nervesystemet ditt trenger også pauser. Ikke bare for å hente deg inn – men for å kunne være den støtten barnet ditt trenger.

Gi deg selv små pusterom:

• En liten stund uten krav.

• Et blikk ut av vinduet i stillhet.

• Et øyeblikk uten mobil og oppgaver.

Dette er ikke luksus. Det er regulering. Og det gir deg noe barnet ditt merker: ro. Tilgjengelighet. En voksen som ikke bare er fysisk til stede, men mentalt også.

Ekte slår perfekt – hver gang

Ingen barn husker hvor mange ting som gikk etter planen. Det de husker, er stemningen. Om de ble ledd med. Om det var plass til hele dem – også det som var litt trøblete.

Så legg bort ideen om å få til alt. Still deg heller dette spørsmålet: Hva vil jeg at barnet mitt skal sitte igjen med etter i dag?

Prioriter én ting som betyr noe:

• Å møte barnet med varme, også når det ikke går som planlagt.

• Å tåle stillhet eller avvisning, uten å trekke deg unna.

• Å være et anker – ikke en dirigent.

Det er i mellomrommene – på benken, i blikket, i pusten du tar når noe skurrer – at tilhørighet bygges.

Når kvelden kommer – land sammen

Det er lett å tenke at når dagen er over, er vi ferdige. Men ofte er det først da det er mulig å virkelig møte hverandre – når tempoet senker seg og stillheten gjør det lettere å kjenne etter.

Du trenger ikke en lang samtale. Bare et lite punktum – en mulighet for barnet til å sette ord på noe som ellers ville blitt liggende uforløst.

Prøv å spørre – nysgjerrig, ikke gravende:

• Hva gjorde deg glad i dag?

• Var det noe som ble rart eller vanskelig?

• Hva vil du gjøre annerledes neste gang?

Små spørsmål. Store muligheter. For relasjon, forståelse – og for å gjøre neste gang litt tryggere, litt lettere.

Du skal ikke være nasjonaldagens helt. Bare en trygg base.

Ikke alle sko må sitte perfekt. Ikke alle bilder må tas. Og du må ikke gjøre alle fornøyde. Barn trenger ikke en dag uten kaos – de trenger en forelder som tåler det.

Så pust. Vær menneskelig. Vær der – ikke bare som den som ordner, men som den som holder, tåler og forstår. Det er mer enn godt nok.

Riktig god 17.mai

Cathrine