Vi sier det som om påsken skal løse alt. Som om fjellet, appelsinen og den ene kvikklunsjen skal nullstille hele nervesystemet. I virkeligheten? Du pakker unger, rydder kjøleskap og svarer på e-post med ski på beina.

Bare jeg kommer meg til påsken …

Påskeferien nærmer seg, og mange av oss ser for oss at den skal gi oss det vi lengter etter: hvile. En pause fra alt. Tid til å hente oss inn, finne ro, og kjenne at vi lever – enten vi er på fjellet, ved sjøen eller hjemme i byen.

Vi trenger det.
Fordi vi er slitne. Mentalt, emosjonelt og fysisk.

Men la oss være ærlige – det blir sjelden slik vi håper.

Vi sier det til oss selv som en slags overlevelsesstrategi:
Bare jeg kommer meg til påsken … da skal jeg få puste litt.

Men det som skulle være et pusterom, blir ofte bare nok en krevende etappe.

Uka før ferie? Den topper ofte alt.

Forskning på belastning og stress viser at vi i forkant av en pause ofte har økt aktivitetsnivå – vi prøver å “rydde unna” alt før vi kan slippe taket. Det betyr stramme tidsfrister, ekstra oppgaver, og mentale lister som aldri tar slutt.

Jobb skal avsluttes. Barna skal underholdes. Måltider planlegges.
Og samtidig forsøker du å være til stede – både på jobb, hjemme og sosialt.

Du kjenner det i kroppen: Du blir lettere irritert. Kortpustet. Overveldet.
Dette er ikke tegn på at du er svak – det er helt vanlige stressreaksjoner.

Når belastningen overstiger ressursene våre over tid, skrur kroppen seg i beredskap. Og det merker du.

Du har båret for mye, for lenge.

I psykologien kalles dette kronisk stressbelastning – en tilstand hvor vi er så vant til å “stå i det” at vi nesten ikke kjenner etter lenger. Det som holder deg gående, er forestillingen om at det snart roer seg. Snart kommer pustepausen. Men ofte … gjør den ikke det.

For så kommer påsken.

Og istedenfor å være et rom for restitusjon, fylles den med nye krav.
Nye oppgaver, forventninger og ansvar.
Du er teknisk sett på ferie, men mentalt og praktisk fortsatt i gang.
Hjernen får aldri helt skifte gir.

Og det er her det glipper – fordi det du egentlig trengte, var å koble om.
Men du blir værende i det samme mønsteret.

Hvorfor skjer dette – gang på gang?

Fordi vi har blitt opplært til at hvile må fortjenes.
Spesielt kvinner, mødre og de såkalte flinke pikene har lært at “når alt er gjort”, da kan vi puste ut.
Men “alt” blir aldri gjort. Og da blir heller ikke du ferdig.

I tillegg vet vi fra psykologisk forskning at hjernen vår har vanskelig for å skille mellom fysisk tilstedeværelse og mental tilkobling. Når varsler fra Teams og e-post tikker inn i ferien, tolker kroppen det som om jobben fortsatt pågår – og det blir umulig å lande helt.

Resultatet?

Du er fysisk til stede, men mentalt i konstant beredskap.
Det går utover det som faktisk betyr noe:
Å være med de du er glad i. Å kjenne ro. Å hente deg inn.

Det går an å gjøre det annerledes.
Her er tre ting jeg ønsker at du skal vite – med bakgrunn i min erfaring som mentaltrener:

1. Ta pauser før du “fortjener” det.

Du trenger ikke nå bunnen før du setter deg ned.
Kortvarige pauser hjelper nervesystemet med å regulere seg – og forebygger utbrenthet.

En kopp kaffe i stillhet. En liten tur. Tre pust før du går inn døra.
Det er ikke latskap – det er selvregulering.

Og hvis du må følge med på jobb: Gjør det strukturert.
Sett av 20 minutter morgen og kveld – så unngår du at jobben infiltrerer hele ferien.

2. Kjenn igjen mønstrene dine – uten selvkritikk.

Vi mennesker handler ofte ut fra automatiske mønstre, spesielt under press.Det betyr ikke at du er svak – det betyr at hjernen din gjør det den har lært.

Spør deg selv: Hva gjør jeg automatisk når jeg er stresset?
Bare det å legge merke til mønstrene, gir deg mer kontroll.

3. Slipp “alt eller ingenting”-tankegangen.

Hvile trenger ikke være perfekt eller totalt.
Du trenger ikke rydde opp i hele livet før du fortjener et pusterom.

Én liten handling kan gi stor effekt:
Ett minutt. Ett valg. Ett pusterom.
Styrke handler ikke om å presse seg gjennom alt – men om å stoppe i tide.

Så du... denne påsken:

Du trenger ikke prestere avslapning.
Du trenger ikke være den perfekte mammaen, påskeplanleggeren, altmulig-mennesket.

Du kan være sliten. Kaotisk. Uferdig.
Og fortsatt ta deg plass. Og pause.

Start i det små. Én pust. Én tanke som bare handler om deg.
 

Du kan endre mønsteret – og det starter med deg.

God påske.

Cathrine